Hey, thanks for showing up!
Nico has now been dead longer than he lived, which is crazy. So to keep his stories alive, I created this web page. Hopefully I'm not too late.
If you have a story, a memory or encounter to share that involves Nico then please contribute. You can write in any language you want.
Your story is shown as written. Nobody will know who wrote it unless you add your name to it - feel free to keep it a secret.
Johan
I motsetning til mange av Nicos venner fra ungdomsårene vokste jeg ikke opp i området rundt Hestehagen, men på Hvalstrand var jeg fast inventar på sommeren. En dag var det Nico som stod i iskiosken og da det var min tur kom det "Hei! Hvem er du?" Jeg ble vel litt forfjamset, men vi hadde en hyggelig prat som endte med at Nico spanderte isen på meg og inviterte meg på volleyball i Hestehagen samme kveld klokka 7. Jeg dukket opp til avtalt tid og så meg aldri tilbake, da var jeg en i gjengen.
Jeg har ofte lurt på hva Nico så i akkurat meg som gjorde at han tok kontakt. Jeg var (og er) nokså sjenert og var plaget en god del av mobbing i barndommen, så det var vanskelig for meg å få nye venner. Det at Nico "sjekket meg opp" på Hvalstrand den dagen innebar en slags sosial revolusjon for min egen del og uten han er det godt mulig at jeg hadde vært en einstøing den dag i dag. Nico hadde uten tvil en egen evne til å se andre mennesker og å vise omtanke. Måten han var på gjorde dessuten at ingen ting var kleint eller flaut, det var bare gøy.
Takk for alt, Nico 💕
Stein
Nico satte mange gode spor i familien hos oss, vi var heldige og fikk ham på besøk noen ganger. For snille Nico ville hjelpe oss med—den gang, lille Martins leseproblemer—problemer han selv hadde kjent på som barn.
Nå skulle han lære Martin å knekke koden, som han selv hadde hatt nytte av. De rakk noen få møter hos oss på Nesøya. Han var så velmenende og dedikert—gode snille Nico!
Line og jeg var i et stormagasin, mener det var Steen & Strøm i Oslo. Det var stappet med folk og vi ba ungene (Kissan, Johan og Nico) om å holde seg nær oss.
Nico var vel sånn omtrent 5 år og plutselig ble han borte i folkemengden. Vi ble kjempenervøse og lette overalt, til slutt så vi ikke annen utvei enn å kontakte Informasjonen for å efterlyse ham.. men på veien dit tittet et smilende fjes frem bak en stor søyle: det var Nico som hadde gjemt seg og hele tiden hadde lurt oss til å tro han var borte.
Naboen Christian var alle barnas helt i gaten vår. Nico hadde kommet på kant med ham og ble veldig sint for ett eller annet.
Til slutt klarte han ikke å holde seg, men gikk så nærme Christian han turde og ropte: "Homo Durex"!!!! Det var det styggeste og mest forferdelige han kunne tenke seg og regnet med at NÅ ville Christian ta ham .. Deretter løp han alt han kunne hjem slik at Christian ikke skulle få fatt på ham. Hos oss er alltid "Homo Durex" noe vi ler av og tenker på Nico (og Christian selvfølgelig)Min historie med Nico begynte en vårdag i 1986/87. Jeg var 15/16 år, alene hjemme og hadde en kjempefest. Det var fint vær og festen tok etterhvert helt av. Heldigvis var det langhelg og få naboer hjemme, men bråket tiltrakk seg oppmerksomheten til de få som var hjemme. Godt ute i festen gjorde en av gjestene meg oppmerksom på at det lå noen unge gutter i buskaset og spionerte på oss. Og sant nok etter å ha romstert litt i hekken fant jeg Nico og en av hans kompiser kledd i full militæroutfit med kikkert og kamuflasje i ansiktet. De hadde ligget der i timesvis og spanet festen. På den tiden var Nico 12/13 år og bare en perifer og litt rampete nabogutt for meg. Jeg konfronterte dem på en vennlig måte og det endte opp med at jeg inviterte dem med på festen. Nico lot seg ikke be to ganger og gjorde stor suksess på festen som en liten maskot med Fontana-brus i glasset fremfor øl.
Etter den kvelden utviklet Nico og jeg gradvis vårt vennskap. I starten husker jeg at det var viktig for meg at vi ikke ble sett av mine jevnaldrende, da det var litt flaut at jeg som ungdom på 16 hang sammen med en som var 3 år yngre enn meg. Husker en gang vi var på vei til Holmensenteret og så kom det noen fra trinnet mitt gående mot oss. Vel vitende om min skam, foreslo Nico at han skulle gjemme seg i grøfta til de hadde passert. Etter at de hadde passert hoppet han opp fra grøften og vi gikk glade og fornøyde videre. Aldersforskjellen var heldigvis bare en høyst forbigående utfordring. Etterhvert som tiden gikk betød aldersforskjellen mindre og mindre og vi ble full blown likeverdige kompiser.
Jeg husker jeg var fascinert av Nicos lekne og litt cocky væremåte samtidig som han kunne være sårbar og ikke minst varm, positiv og morsom. Det var umulig å ikke ha det gøy sammen med Nico. Han hadde alltid noe morsomt på gang og gjøv på forskjellige prosjekter med en herlig og smittende iver.
Jeg tror det som gjorde vårt vennskap så godt, var at vi utfylte hverandre. Uten at han og jeg noen gang snakket om dette så tror jeg kanskje at jeg sto for noe trygt i hans liv og jeg på min side fant også trygghet i ham med hans smittende ståpåvilje, selvtillit og gode humør. Det var alltid litt spennende og befriende å være del av hans univers.
Nå, snart 24 år etter hans død, tar jeg meg fortsatt stadig i å savne Nico. Mon tro hva han hadde gjort nå? Uansett hva, ville han garantert bevart barnet i seg og han og jeg hadde garantert fortsatt vært gode kompiser
Savner deg Nico
Bjarte
Nico var naboen min i Hestehagen. Heldigvis. Han fant på mye, mye vi andre ikke turte. Han kom over gata en dag jeg sto ute ved garasjen og ryddet et eller annet.
«Hva gjør du’a?», spurte Nico, lett henslengt på sykkelen han cruiset rundt på.
«Ikke noe spess», svarte jeg, «men hvorfor har du farget en blå stripe i håret i en spiral rundt hodet?»
Nico så på meg som om han ikke skjønte spørsmålet... så svarte han «det drar damer, skjønner du vel!»
Christian S.
Nico was a smart kid. When he was living in Hestehagen with his family, they had a carpenter working with setting up a carport and lots of other projects.
One day Nico asked me if I would fill in some holes that had been dug out when setting up the carport. I thought that would be easy money, just filling the holes again for 200 kr. Easy peasy.
Well, I did it and later when talking to the contractor I learned that Nico had been paid 500 kr for the job! So he made 300 without doing anything while I did the work. 😀 Smart.
Hans P.
Nico and I was going to Czechia for our big brother's wedding. We had been planning the trip for months, but now the day was finally here, and we left for the airport. This was before airport security got crazy, so Nico didn't realise his passport had expired until we landed in Prague and queued up for the airport security check.
In a slight panic, we started strategising. What should we do if Nico was stopped and not allowed to enter the country? At the very least he would miss the wedding due the next day. We decided to try distraction; maybe the officer wouldn't notice that his passport had expired. Of course it didn't work. Now what?
We started pleading with the officer, who swiftly called for airport security. While waiting Nico managed to convince me that he would be fine all by himself.
And then Nico was taken away in handcuffs.
Later he told me he was placed in a holding cell while waiting for the next flight back to Norway. With very little time left he had to act fast! He asked for a phone call to the Norwegian embassy. The ambassador was travelling, but thankfully he got hold of his wife - and convinced her to come to his aid. She had the authority to issue a new passport.
When she arrived Nico was allowed to leave his cell to get the new passport. The challenge however, was that the airport didn't have a photo booth. They spent some time desperately stopping travellers asking if they had a polaroid camera, but no luck. Eventually she ripped the old photo from the outdated passport and put in the new one (I thought the entire purpose of updating a passport was to get an updated photo).
By this time, it was getting late - we were all long gone and he was getting hungry, but he didn’t have the address to the hotel, just the name. Nico figured he could take a taxi to the hotel, except he didn’t have any money.
So he left the airport and somehow got himself to a pub where he found a patron speaking English. After explaining his predicament, Nico proposed a wager: he would make a coin disappear from a glass of water. Little did the patron know that Nico always carried a glass coin in his wallet for this exact purpose. If successful, Nico would get some food, a beer and the money needed for the cab ride to the hotel. If he failed however, he would be on his way.
The trick is simple, but it worked. The patron was amused. He declared Nico the winner and paid what was agreed.
Nico had his food and beer before spending the money to get himself to the hotel, where he eventually caught up with us. Ready for the wedding the next day.
Johan
Nico was handcuffed when put in the airport holding cell. The bench he was sitting on was a cracked up wooden bench. Nico managed to reach into his pocket and get out a pink golf peg with our fathers name printed on it. With all his power he managed to jam it into one of the cracks in the bench - and I wouldn't be surprised if it's still there today.
Han var fra dag en aktiv gutt med masse godt humør. Som liten var han veldig oppfinnsom og fant på mange sprell, men de var uskyldige.
Var godt likt i parken som han gikk i oppe ved Markestad butikken og kastet bleien litt før han ble ett år. Sommeren som fulgte bodde han hos familien Lauvsnes (naboen) en uke, mens vi andre fire dro til Spania, han var for liten til å være med.
Før han begynte på skolen insisterte han på å ta toget alene til Moss for å besøke hans mormor «Moma» i Solstua. Som nistepakke ville han ha to bananer og Donald Duck bladet. Dette gjorde han i mange år alene.
Han var tidlig veldig flink med hendene og tryllet frem fra dreibenken både gammeldagse treboller på stett (en av dem har Markus arvet) og noen også flate.
Litt eldre kom han i kontakt med en knivmaker i Gamlebyen i Fredrikstad som Moma hadde blitt kjent med da hun flyttet dit på sine gamle dager. Han spikket sheftet fra nydelig eik og smidde bladet. Det ble riktig så fine kniver.
Flink var han også på ski enten det var bortover men likte best nedover.
Jakt og fiske gledet han også og det gav han nok interessen for det militære med mye uteliv. Han ønsket at det skulle bli hans yrke og hadde bestemt seg for å søke krigsskolen.Hans siste aktivitet var på Trandum. Jeg dro dit og snakket med generalmajoren etter julen 1997 for å få en muntlig attest på Nico om hvordan han egentlig var på Moen og det var bare positive ord å få. Jeg fikk også lese fra filen til Nico — også derfra var det bare godt å si om ham.
Han var en vinner som tapte.
Mutter'n